Det var en vakker sommerdag da gutten og grisen bestemte seg for å ta en tur i skogen. Gutten het Lars og grisen het Prillan. De hadde vært bestevenner så lenge Lars kunne huske, og de hadde mange spennende eventyr sammen.
Lars og Prillan gikk langs en smal sti som snodde seg gjennom skogen. Solen trengte seg så vidt igjennom løvverket, og fikk de fuktige bladene til å glitre som små diamanter. Fuglene kvitret høyt i trærne, og en mild bris fikk bladene til å suse.
Plutselig hørte de et skarpt hyl fra en avsidesliggende skråning. De stanset begge og lyttet intenst. Hylen kom igjen, og denne gangen hørte de tydelig at det var to ulver som hylte.
Lars ble livredd og grep tak i Prillans lille hånd. “Vi må skynde oss vekk herfra!”, hvisket han til Prillan.
Prillan var også redd, men han visste at de måtte tenke klart for å komme seg unna ulvene. Han kikket rundt seg og fikk øye på et lite hulrom mellom to store steiner. “Der borte! Vi kan gjemme oss der!”, sa han til Lars, og pekte mot hulrommet.
Lars og Prillan løp så fort de kunne mot hulrommet og krøp inn. De lå tett inntil hverandre og lyttet intenst etter ulvene. Etter en stund hørte de at ulvene nærmet seg. De kunne høre hvordan ulvene snuste på bakken og gikk rundt dem.
Prillan visste at de ikke kunne bli liggende der for alltid. Han kikket rundt seg etter noe han kunne bruke som våpen. Da fikk han øye på en liten kvist med spisse greiner. Han grep tak i den og holdt den klar.
Plutselig kunne de høre ulvene som skarpe tenner og gryntet lavt. De kunne kjenne lukten av ulvenes pust gjennom sprekken mellom steinene. Prillan visste at de måtte gjøre noe, og han bestemte seg for å angripe.
Han krøp så stille som mulig ut av hulrommet, med kvisten klar i hånden. Ulvene så ham ikke før det var for sent.
Prillan stak ulvene med kvisten så hardt han kunne, og de hylte av smerte og løp sin vei. Lars og Prillan var så lykkelige og takknemlige for at de hadde kommet seg unna. De løp hånd i hånd tilbake til stien og hjem til sitt lille hus i skogen.
Da de kom hjem, ga Lars Prillan en fantastisk gave som takk for at han hadde reddet ham. Det var en lyserød sekk med massevis av søte godbiter og leker. Prillan ble så glad at han nesten sprakk av glede.
Fra den dagen av, var Lars og
Prillan enda mer bestevenner enn før. De hadde aldri vært så takknemlige for hverandre og for det eventyret de hadde vært gjennom sammen. De bestemte
seg for å aldri mer gå på tur i skogen uten å være forberedt på alt som kan skje, men de visste at de alltid kunne stole på hverandre og komme seg gjennom alt sammen.
